Vltimas – Epic (2024)

Et nytt album med Vltimas er ute. Det første var sykt bra. Etter å ha hørt på albumet via et listening party på Bandcamp, ser det ut til at oppfølgeren er minst like bra.

Can’t go wrong med David Vincent (Morbid Angel) assa.

Little drummer boy

Noen trommiser er utrolig kule, og det lille ekstra er showmanship. En av mine absolutt favoritter er good old Gene Krupa.

Gene Krupa – Sing Sing Sing [live fra The Ed Sullivan Show]

Musikken i nattklubbscenen fra The Mask er definitivt inspirert av Krupa:

Statistikk

Desember (og januar) kan være morsomme med all statistikken som slippes. F.eks. er det moro å se hva folk har hørt på via Spotify, m.m.

Selv bruker jeg ikke Spotify, men jeg har alternativer. De gir nok ikke et fullt bilde av alt, men så godt som.

Instagram er perfekt for å dele slike ting, men jeg skal også dele ting her.

Vinyl, kassetter, CD-er, MiniDisc, og digitale tjenester – del 2 av 2

For å forsette den forrige posten om dette temaet, formater for distribusjon av musikk, går jeg litt mer personlig inn på ting og tang. Det er ikke snakk om tekniske detaljer eller noe, men mer hvordan mitt forhold er til de forskjellige formatene.

At eldre formater for distribusjon kommer tilbake kan jeg forstå, selv om jeg ikke kjøper og støtter det selv. Digitalt (og CD til en viss grad) vil for alltid være det jeg foretrekker, og med det mener jeg ikke streaming.

Vinyl/plater
Plater som vi kalte det dengang da. Dette er noe jeg aldri har vært fan av, men picture discs var kule. Jeg husker godt jeg hadde Animal (Fuck Like A Beast) av W.A.S.P. på picture disc. Det var alltid en höjdare med banneord i låter back then.

Greia med plater, er at de blir slitte og forringes, og det er et ytterst gammelt format. Visse typer musikk kan funke veldig bra på plate, mens andre helt klart ikke gjør det. Støv er et mareritt også.

En unskyldning jeg alltid har hørt er at man får mer ut av konseptene med grafikk, tekster, og bilder. Dette er egentlig ikke gjeldende i dag med digitale tjenester, men det er kjipt at bl.a. de fleste streaming-tjenestene ikke utnytter slike muligheter betydelig mer enn de gjør nå.

I dag vet alle at vinyl har hatt et comeback, men det er ikke så stort som de skal ha det til. Samme musikken på plater i X antall farger er i grunn bare en måte å håve inn penger fra ekte fans. Prisene for ny vinyl er helt i det blå også.

Kassetter (MC)
Kassetter (MC) var kongen av musikkformater da jeg vokste opp (80-tallet). Jeg hadde en god del kassetter, og det var en enkel sak å kopiere plater og andre kassetter. Av nostaligiske og sentimentale grunner, ser jeg hvorfor dette har kommet tilbake.

Mr. Music var en abonnementsbasert månedlig kassett som samlet mange bra låter. En fin måte å finne ny musikk på, men det var temmelig mye i de samme sjangrene.

TV
Viva, MTV, og andre var den store introduksjonen til musikk på mange måter. Selv hadde jeg ikke annet enn NRK og SVT1, så det var ganske begrenset. Heldigvis, kan man si, hadde jeg flere kamerater en god del å velge mellom – bl.a. de to nevnte kanalene.

Det var via en av disse kanalene jeg så Alice In Chains sin video for We Die Young, og dette bandet har siden blitt en av mine all-time favoritter. Layne Stayley-era riktignok.

Magasiner
Særlig Kerrang og Metal Hammer var helt klart å foretrekke for rock og metall, men ville man ha mer obskur musikk, så husker jeg at Oskorei Magazine var en helt vanvittig god kilde. Et blad som hadde skyhøy kvalitet, både med innhold og fysisk fremføring. Utrolig proft til å være undergrunn.

En annen ting med sånne blader, var at det ofte var med en CD med mye bra saker. En fin introduksjon til nye, og ofte kjente band.

Puls som fortsatt eksisterer som Puls.no var og er helt grei. Mye av innholdet der blir ødelagt av grunnleggeren Arild Rønsen. Han har mange rare meninger om mange rare ting, og er sånn til de grader subjektiv at det gjør vondt.

CD
Alice In Chains – Dirt hadde jeg på kassett allerede, men dette var den aller første CD-en jeg kjøpte. Jeg nevnte dette bandet litt lenger opp, og det er fortsatt en stor favoritt. De siste årene liker jeg nok Facelift mer enn Dirt, men det er skarp konkurranse mellom de to.

MiniDisc (MD)
Edwyn Collins – I’m Not Following You kjøpte jeg aller først på MD. Jeg husker ikke om jeg hadde hørt ham før, men jeg hører fortsatt på dette albumet nå og da.

MD er det beste fysiske formatet ever. Jeg hadde vurdert å kjøpe minidisc igjen hvis det kommer tilbake, og at prisene ikke er helt i taket.

MP3 og Lossless
Jeg var veldig tidlig ute med mp3, mye takket være en kamerat som alltid var med på det nyeste og ofte kuleste. Det tok en evighet å encode en CD til mp3, men det var verdt det når CD endte opp på 100 MB eller deromkring i mp3-format.

Diskplass var et stort problem, som alltid, men ettersom diskplass ble billigere, så jeg mer på kvalitet. Derfor konverterte jeg alle CD-ene mine til FLAC som er et såkalt lossless format. Det vil si at hvis man sammenligner en CD med FLAC, så er det helt likt, men de tar en del mindre plass.

FLAC er ganske vanlig for nettbutikker også, og f.eks. Bandcamp tilbyr det for alle digitale kjøp. Bandcamp er min store favoritt for ny og gammel musikk. Det er dessverre ikke så mange store band der, men det begynner å bli flere og flere. Prisene er ofte temmelig bra også.

Strømming
Alle vet om Spotify, men det er også mange bra alternativer i dag. Strømming er ok, men jeg foretrekker eierskap og heller kjøpe filer til et album eller en sang.

Det kjipeste med strømming, også for video, er at ting fjernes og legges til hele tiden. Dette er et stort irritasjonsmoment, og er hovedgrunnen til at jeg heller vil eie filene til musikken jeg har.

Det beste med strømming er å sjekke ut ny musikk/band, men igjen kan Bandcamp nevnes. De har strømming tilgjengelig også, og gjerne før man har kjøpt musikken også.

Vinyl, kassetter, CD-er, MiniDisc, og digitale tjenester – del 1 av 2

Jeg har egentlig aldri likt vinyl, jeg foretrakk kassetter back in the day. Når CD-en endelig kom, var det aldri noen konkurranse lenger. MiniDisc var utrolig bra, og et format jeg digger. Det er synd det aldri kom nok musikk i det formatet, så CD-er ble hovedgreia.

I dag kjøper jeg digitalt, og aller helst via Bandcamp.com. Noen ganger tyr jeg til HDtracks.com, men de er ofte temmelig dyre. En god del større slipp er dog kun å få tak i der, eller iallfall ikke på Bandcamp.

HDtracks har fått en del ny-utgivelser av Scorpions sine album, noen av dem, men ikke alle. Scorpions er ett av mine favorittband, men det går stort sett i albumene fra 80- og tidlig 90-tallet. De var også det første bandet jeg så live i Oslo Spektrum (supp.: Winger).

Scorpions har for øvrig ett av svært få live album jeg liker, og det er et album jeg kjøpte nå. World Wide Live er dessuten et album jeg hadde på både vinyl og kassett, når jeg tenker meg om.

Kanskje ikke den beste låta, men her er Loving You Sunday Morning.

Leprous – The Cloak

Jeg har mange favorittband, for jeg har tross alt hørt på musikk siden tidlig/midten av 80-tallet. Mr. Music var gøy. 😉

I senere år var gleden stor da jeg oppdaget Leprous sitt album Coal på Bandcamp.com. Jeg har sjeldent vært en stor fan av tekster, men heller hvordan vokalen fungerer som et instrument, men det er unntak.

Leprous er et band hvor dette er tilfellet. Ofte er det dype og veldig personlige tekster fra Einar, som fronter bandet. Jeg har mine egne demoner, og er tydeligvis ikke alene om det.

Ta for eksempel dette sitatet fra The Cloak, som er fra albumet Coal.

Drink a cup of emptiness
Tame the storm, in your head 
Put a lid on your memories 
Fighting darkness, with hollowness

I senere år har Raphael Weinroth-Browne bidratt i stor grad med cello, og gir en ekstra dypde til Leprous.

Denne videoen er ikke fra Coal, men… wow!

Leprous – Below

The Damned – Machine Gun Etiquette (1979)

Jeg mener å huske at The Damned var et av de aller første punk rock bandene, og også et av de første som spilte såkalt gothic rock.

Ett av mine favorittalbum gjennom tidene, og den abolutte favoritten når det gjelder punk rock, er Machine Gun Etiquette av nevnte band. Utgitt i 1979.

Hele albumet er helt konge. Hvis jeg velge en favorittsang så er det Anti-Pope.

YouTube: The Damned – Anti-Pope

Powermad

Ett av mine favorittband gjennom tidene er Powermad, som opprinnelig er fra Minneapolis, USA. Thrash/speed metal på sitt beste!

De ga ut en EP og ett album siste halvdel av 80-tallet. Omtrent 25 år senere kom de med et nytt album, som også er helt der oppe. Favoritten vil dog for alltid være Absolute Power fra 1989, med Nice Dreams som en ekstremt bra “hit-låt”.

ListenBrainz: My year in music

I started using ListenBrainz instead of Last.fm this year, and I’m quite happy with it. It’s free and is easy to use I’d say.

Here are some of my stats from 2021, and honestly, the pictures below don’t show it all for sure. There are so much more with about the same playtime as those listed.

I also stream via YouTube Music, and those stats aren’t shown here. If they were, The Open up and Bleeds would most likely top everything. 🤘🏻The album Nocturne by Vangelis is my go to nighty-night music, so that would also be way up there.

With that being said, I really like everything in the pictures, and the full stats can be viewed here:

https://listenbrainz.org/user/amkn75/year-in-music/